Hopp til hovedinnhold
Hopp til søkeboks
Hopp over båndkommandoer
Logg på

Hvis jeg kan - kan alle!

Bjørnerud, Anne Merete Sørensen Endret:19.01.2017 16:13

​​Mona er 45 år og hadde aldri trent. Etter 24 uker med kreftbehandling og syv måneder på sofaen, ble hun henvist til Frisklivssentralen. – Jeg ble småirritert. Jeg var jo så sliten av behandlingen at jeg ikke engang orket gå til postkassa. Er det noen som burde skjønne det, så er det vel kreftkoordinatoren, sier Mona. Det er seks måneder siden. I høst stilte Mona til start i Rosa sløyfe-løpet i Oslo.​

​Lyktestolpemilen

Mona var utslitt etter kreftbehandling. Alt handlet om sykdommen og de fleste timene i døgnet ble tilbragt på sofaen. – Når du går på cellegift tapper det kroppen for krefter og du blir veldig sliten. Jeg fikk dårlig immunforsvar, isolerte meg mer og mer, ble deprimert og utviklet sosial angst, forteller Mona.
Mona Jensen fikk hjelp av Frisklivssentralen etter kreftsykdom
Det kom til et punkt da kroppen truet med å si stopp. – Jeg fortalte det til ei venninne og hun pushet meg til å be om hjelp. Det var da jeg ringte Ann Karin, sier hun. Den samme venninnen ” tvang” Mona med ut på tur med hundene sine. – Vi startet med å gå fra lyktestolpe til lyktestolpe, det var alt jeg orket. I begynnelsen gjorde jeg det for å gjøre henne fornøyd, innrømmer Mona. I sommer har damene vært på flere toppturer, blant annet på Gaustatoppen.

Livskvalitet på resept

Mona hadde vært syk i syv måneder og hadde behov for hjelp med” psyken” sin, som hun kaller det. Hun fulgte venninnens råd, og ringte kreftkoordinator Ann Karin Johannesen - som kom på hjemmebesøk dagen etter. Ann Karin møtte henne med forståelse og innsikt. Hun orienterte om de ulike tilbudene og foreslo at Mona skulle kontakte Frisklivssentralen.

– Jeg ble først provosert, forteller Mona. – Jeg var kreftsyk, slet med astma og var så sliten at jeg knapt kom meg til postkassa. Og er det noen som skulle skjønne hvordan jeg hadde det, var det Ann Karin. Og så satt hun her og foreslo at jeg, med sosial angst, skulle begynne og trene sammen med ukjente, minnes hun opprørt. 
 

God samtale

En uke senere ringte en hyggelig dame fra Frisklivssentralen som ønsket et møte med Mona. – Jeg sa nei og latet som jeg hadde en full kalender. Jeg håpet at de skulle glemme meg bort, men uken etter ringte dama igjen. Da hadde jeg plutselig ingen unnskyldninger, sier Mona.

Det startet med en samtale og en invitasjon til å begynne å trene. Det ble en god samtale og ytterligere en uke senere møtte Mona til sin første trening. – Når jeg kom dit sto det en gjeng utenfor hallen. Jeg hadde mest lyst til å snu, men det kunne jeg ikke, for det hadde vært for flaut. Jeg hadde alltid trodd at Frisklivssentralen var for eldre mennesker, men her var jeg faktisk ikke yngst. Det som slo meg mest, var at jeg var blitt vant til å være en som ble behandlet for kreft. Og så kommer plutselig en bort og spør. Hvem er du? Ja, hvem er jeg egentlig? Det var da jeg fant ut hvor mye jeg hadde mistet av meg sjøl, smiler Mona.

Forsøkte å løpe på seg astma

Frisklivssentralen har et 12-ukers program som er tilpasset den enkelte. Utgangspunktet er dagsformen, og deltakeren velger selv tempo. Tilbudet er uavhengig av diagnose og i tillegg til fysisk aktivitet, inkluderer programmet en egen kontaktperson, individuell oppfølging og temadager med fokus på ulike tema - som kosthold og ernæring. Det er gruppetreninger med felles oppvarming og utstrekking. Det er aktivitet to ganger per uke, pluss aktivitetsdag hver tredje uke. Aktivitetene er for eksempel golf, orientering og intervalltrening. Mange av aktivitetene foregår utendørs, uavhengig av været.

– Jeg var vel Frisklivssentralens mest negative og vanskelige klient. Jeg ville ingen ting, men havnet av en eller annen grunn i den raske gruppa, og ble lurt med på intervalltrening i bakke. Jeg visste ikke hva det gikk ut på. Bakken vi skulle opp er ikke så lang, men bratt! Vi skulle løpe opp fire ganger. Jeg satte meg ned; ”NEI -Jeg løper ikke!”. Aktivitetslederen spurte hva som var den største utfordringen min. Jeg sa at jeg garantert kom til å få et astmaanfall. Hun beroliget meg med at hun kunne løpe sammen med meg i mitt tempo. Nå hadde jeg sluppet opp for unnskyldninger, og tenkte at jeg skulle vise henne hvordan det kom til gå. Ja, så jeg løp opp – uten å få astmaanfall. Ja, ja, hvis jeg løper en gang til så skal hun få se. Astmaanfallet uteble denne gangen også. Jeg klarte ikke å løpe på meg et astmaanfall, men oppdaget i stedet at jeg fikk mestringsfølelsen. Det viser hvor viktig det er at noen ser deg, støtter deg og ønsker å ha deg med. Jeg husker det godt. Yes! Da skjønte jeg at jeg kan løpe, ler Mona.

Tilbake til livet

– På Frisklivssentralen møtte jeg mennesker som ikke var opptatt av sykdommen min. De ville bli kjent med Mona, og henne hadde jeg nesten glemt selv. Det ble en aha-opplevelse. Det handlet ikke lenger bare om kreften min, bivirkningene og plagene, sier hun.

Mona begynte å trene og fikk etter hvert bekreftelser fra folk rundt henne. De sa hun var flink, men for Mona handlet det ikke om å være flink. Du har jo et valg, du må bare se det selv. Jeg kunne blitt værende på sofaen, der jeg hadde vært de siste månedene, eller jeg kunne velge å komme tilbake til livet. Og det var der Frisklivssentralen hjalp meg. De hjalp meg tilbake til livet. Uten dem tror jeg at jeg hadde blitt på sofaen, sier Mona ettertenksomt.

Livskvalitet i fokus

Fysisk aktivitet, selv om du er syk og ikke nødvendigvis blir frisk, gir økt livskvalitet, sier kreftkoordinator Ann Karin Johannesen. Det avgjørende er å se pasienten der og da. Det handler om å se funksjonsnivået til hver enkelte pasient, med livskvalitet i fokus.

– Dersom pasienten kan være aktiv i 20 minutter, og ønsker nettverk og et positivt fellesskap hvor det handler om mer enn sykdommen, kan Frisklivssentralen være et godt tilbud. – Dersom pasienten er så dårlig at hun ikke greier å komme seg dit, og trenger fysioterapeut i hjemmet sitt, da er ikke dette et relevant tilbud. Derfor er det viktigste for meg å kartlegge pasienten i den situasjonen vedkommende befinner seg i. Frisklivssentralen vil også danne ulike grupper; noen greier å gå til postkassa, noen kan gå lengre og så er det de som ønsker å løpe. Fysisk aktivitet handler først og fremst om å bevege seg, forteller hun.

Ann Karin har selv vært med på gå-grupper og har erfart hvordan intensiteten velges utfra funksjonsnivå, og hvordan kombinasjonen av trening, sosialt samvær og oppfølging bidrar til økt livskvalitet og bedret helse for mange. – Alle trenger denne type trening. Jeg har veldig tro på det. Det er flinke folk som jobber på Frisklivssentralen og tilbakemeldingene er svært gode, sier Ann Karin.

Nye vaner og ny livsstil

På Frisklivssentralen møter alle samtidig. Du må si ifra dersom du ikke kommer, og du må ha en grunn. Det er en forpliktelse. Hvis du gjentatte ganger ikke kommer mister du plassen din.

– Å trene var jo ikke det jeg skulle, jeg skulle ha hjelp med psyken min. Når man er i en kreftbehandling har man et godt nettverk som behandler sykdommen din – men ingen som hjelper deg med de vonde tankene. Det må du ta tak i selv.

Konkurrerte med seg selv

I begynnelsen gikk Mona rett hjem etter treningen, var utslitt og måtte hvile. Hun sov i tre–fire timer. Hun snakket med andre om det og forstod at det var flere som hadde det slik, og at det kom til å gå over. - Da slappet jeg av, og sånn halvveis i programmet gikk det over. Jeg fikk i stedet overskudd av å trene, dessuten er det gøy, forteller Mona. - Jeg begynte å konkurrerte med meg selv. Konkurranse trigger meg. Jeg kjente på mestringsfølelse og det var gøy.

– Vi har en løype, og de som løper først må tilbake og hente opp de siste. Alle skal i mål samtidig. Her en dag var det jeg som skulle hjelpe en som hang litt etter, og jeg skadet beinet mitt. Legen sa det var en helt vanlig idrettsskade. Tenk deg det. Her starter jeg med å forsøke å løpe på meg astma, og ender opp med å løpe på meg en idrettsskade, sier hun og ler. Mona er en av dem som har fått aktivitetsleder-opplæring. I dag er hun aktivitetsleder i en likemannsgruppe for dem som har vært gjennom programmet på Frisklivssentralen.
 

Tilbake på jobb

En plass på Frisklivssentralen har normalt 12 ukers varighet. Programmet er individuelt tilpasset og utvikler seg naturlig. Da den første perioden til Mona var over, var tiden inne for å komme tilbake til jobb. Mona jobber innenfor hjemmesykepleie og forteller oss at hun må ha en kropp som kan takle en stressende hverdag.

– Jeg kjenner meg selv. Uten den faste plassen ville treningen fort blitt nedprioritert. Jeg har fortsatt dager der jeg ikke orker så mye og blir sliten. Jeg spurte derfor kontaktpersonen min om jeg kunne få fortsette med de to dagene i uka, mens jeg tilbakeføres til jobb. Det fikk jeg lov til. Det gjør at jeg nå trener og jobber ved siden av, og så skal det bli slik at jeg jobber og trener ved siden av, sier Mona.

Livet kan være litt gøy også

Mona har vært aktiv på sosiale medier, og etter hvert har hun mange henvendelser fra folk som ønsker å gå tur med henne. Nå er det hun som inviterer til aktivitet og drar med seg andre. Hun forteller ivrig om toppturer med venninner og om nattevandring med hodelykt. I dag er Mona i aktivitet 4–5 dager i uka.

– Det er rart at det var kreften som skulle til. Før kunne jeg henge meg opp i bagateller og jeg ser jo nå at det ikke er bagatellene, men helt andre ting som virkelig teller. Jeg er en helt annen person i dag enn før jeg kom hit. Det betyr ikke at det ikke finnes dårlige dager, men når de kommer tar jeg på meg joggeskoene og går en tur. Da kan jeg sparke fra meg på røtter og andre ting - til og med når det regner, ler hun.

Mona forteller at den fysisk aktiviteten og det sosiale samværet har gitt henne energi, overskudd og et styrket selvbilde. –Jeg kan klare det. Og kan jeg - så kan alle, avslutter hun.

 

Kreftkoordinator

En kreftkoordinator er en slags blekksprut. En som kjenner systemet og tilbudene og dermed kan bidra til å lose deg til rett tjenestested, forteller Ann-Karin Johannesen. Kreftkoordinatoren forteller at det er ulike tilbud til mennesker med kreft i kommunen. Det finnes en kreftcafe, hvor mennesker som har behov for å snakke sammen, møtes. Det er mulig å få fysioterapi hjemme, eller delta i gruppe behandlinger og så er det altså mulig å få et 12 ukers opplegg på Aktiv Eiker.

Som pårørende kan det være vanskelig og vite hva du kan gjøre for å lette situasjonen. Det og være en treningspartner, en som tar deg med ut kan være en god start.

Fysisk aktivitet en viktig del av rehabiliteringen

I nyere forskning fokuseres det på at regelmessig fysisk aktivitet er en viktig del av rehabiliteringen etter kreftsykdom og at det kan bidra til å redusere bivirkningene av behandlingen. 30 minutter pr dag i moderat fysisk aktivitet, rask gange.
Det finnes derfor trenings og- turgrupper flere steder i landet. Mange fylker har kreftkoordinator. Kreftforeningen har i mange kommuner gitt støtte til opprettelsen av kreftkoordinator-stillinger og har over en fire års periode bidratt med den største delen av finansieringen. De trapper gradvis ned og dekker pr nå 40 prosent av kostnadene til kommunene.

 

​Tekst: Hilde Dalen
Foto: Stig Jensen.

 

​​
​​

Les andre brukerhistorier

Aleksander sin historie om søvn lek og livsstil
Sammen om livsstilsendring
Et friskere liv
Nils Fredrik fant balansen i livet og fikk kontroll over sykdommmen
Lines livsstilsendring
Et skriftt i riktig retning
Godt nok! Fikk bedre psykisk helse med fysisk aktivitet
Veien mot sunnere valg

Opprettet: 04.11.2016 13:01