Hopp til hovedinnhold
Hopp til søkeboks
Hopp over båndkommandoer
Logg på

Mysteriet fortsetter

Helgesen, Tone Endret:23.11.2016 15:39

​Vi sitter ved bordet og spiser lunsj og snakker om både stort og smått.
-Er det mysteriejakt i dag? spør et av barna.
Jeg vet ikke, svarer jeg, men vi skal jo ut, så kanskje vi ser noe da.
-Ja! sier en gutt, det er nok nesehorn.
-Nesehorn? Sier jeg undrende.
Ja, jeg har nemlig nesehornsokker.
Oi, nesehornsokker.
- Ja, og de er magiske!

 

Musespor i nesehornspor 

​Vi kledde raskt på oss og fortet oss ut. Det regnet og var litt glatt, men det merket vi ingenting til, vi fant nemlig spor etter nesehornet med en gang. I sporet var det et bittelite hull. Det var helt klart etter samme babymus som forrige gang.

Kumlokk 

Nesehornet gikk den veien. Gutten med de magiske nesehornsokkene ledet an. Nesehornet var ikke der, men plutselig var det et av barna som hørte ett pip, det kom visst fra kumlokket. Musa var så redd for nesehorn at den hadde gjemt seg i kloakkrøret. Der var det nemlig alt for trangt for et nesehorn.

Brått stoppet et av barna opp. Jeg kjenner det lukter monster…
Monster, gispet jeg. Ja, monster!
Hvordan lukter det da? Spurte jeg, alle sammen snuste ut i luften.
Det lukter godt som jordbær, svarte han.

På leit etter flere spor
Vi luktet oss frem til at monsterert stod i kroken ved Merkur. Vi holdt pusten, fattet mot, så tittet vi rundt hjørnet(nå hadde vi nesten glemt det var fantasi, inkludert de voksne). Vi holdt fortsatt pusten, jeg så på barna og de så på meg, vi hadde store øyne hele gjengen. Da hvisket et av barna, det har blitt usynlig…. Løp! Vi løp alt vi kunne.
Jeg tror vi er trygge nå, foreslo jeg.Nei, var det en som skrek for der kommer det en kongeørn og den vil ta oss! Vi kastet oss ned på bakken og holdt oss på hodene våre. Slapp av, sa han, jeg kan kongeørnspråk! Så laget han noen merklige lyder og magiske kongeørnord, dette gjorde at ørnen fløy sin vei.
Etter å ha gjemt oss for det usynlige monsteret en stund, tok den ene gutten meg i armen. Du Tina. Ja, svarer jeg. Jeg kjenner noe i kroppen min… så begynte han å lage buldrende knurrelyder, han så på meg med lysende øyne, jeg har blitt til monsteret nå. Hjelp! Ropte jeg, Sebastian har blitt monster! Alle løper rundt med frydefulle hvin.

Sporstudier
For en fantastisk og opplevelsesrik dag det var.
Slike stunder er det bare barn som kan gjøre så virkelige.

Opprettet: 23.11.2016 15:17